Hormese; et positivt eller negativt stress?

En stor ide sirkulerer i helseverdenen i disse dager, og dette er “hormese”, eller “hormetisk stress”.

Dette er ideen om at visse typer stress, i moderate mengder, vil ha helsebringende virkninger på organismen.

De helsebringende virkningene av det hormetiske stresset er ofte ting som å:

• Fremme mitokondriell funksjon
• Øke reperasjon av celler,
• Fremme autofagi (en cellulær opprydning)
• Øke mitokondriel biogenese (produksjonen av flere mitokondrier) m.m.

Det er dette som ofte legges til grunn for å forklare de positive virkningene av fasting, ketogent kosthold, isbading, trening, fiskeolje, resveratrol (fra gurkemeie) m.m.

Det forklares som at det stresset disse inngrepene påfører er nyttig fordi det fremmer kroppens forsvar, og at kroppen får en økt stresstoleranse, ved å måtte tilpasse seg dette “stresset”.

Jeg mener dog at denne modellen overser noen viktige fysiologiske prosesser, og når man forstår seg på disse, faller modellen sammen.

For å begynne å dekonstruere dette konseptet, er vi nødt til å se litt på sammenhengen mellom stress og det Hans Selye, stressforskeren, kalte “adaptation”, som på godt norsk vi kan kalle “tilpasning”.

Hans Selye og den «generelle responsen».

(Hans Selye)

All stimuli skaper en “spesifikk respons” i kroppen vår.

Hvis vi er kalde, begynner kroppen å skjelve for å holde kroppsvarmen oppe.

Hvis vi er varme, begynner vi å svette for å kjøle oss ned.

Hvis du utsetter deg for sollys vil kroppen produsere melanin, og danne mørkere hud, samt øke produksjonen av vitamin D.

Et av Hans Selye sine store funn var at, all stimuli ikke bare har en “spesifikk respons”, men også har det han kalte en “uspesifikk” respons, eller en «generell» virkning på kroppen.

Denne generelle virkningen handler om hvor mye energi og ressurser det krever av kroppen for å tilpasse seg det gitte stimuli.

All stimuli kroppen utsettes for, trenger den å bruke energi og ressurser på for å tilpasse seg.

Dette kalte Selye for “stressorvirkningen«, til ethvert stimuli.

Selye beskrev kroppens respons til stimuli som “adaptation” eller tilpasning.

Kroppen er konstant nødt til å tilpasse seg alt det stimuliet den er utsatt for, for å opprettholde et optimalt indre miljø i kroppen, og dette krever energi!

Stress; et spørsmål om «supply and demand»?

Kroppen vil da tilpasse seg til ethvert stimuli gjennom både “spesifikke responser” (kulde, varme, bevegelse, sol, bjørn) samtidig som at alle disse responsene aktiverer den “generelle responsen”, som handler om hvor mye energi og ressurser som kreves av kroppen.

En balanse mellom behovet for energi og kroppens evne til å supplere energi i det gitte øyeblikk.

Alle prosesser i kroppen krever energi.

All stimuli krever tilpasning, som krever energi.

Når vi har et større behov for energi, enn det kroppen klarer å supplere, aktiveres stressresponsen.

Denne stressresponsen er drevet av “stresshormoner” som hjelper kroppen å øke tilførselen av drivstoff, så kroppen kan produsere energien den trenger for å tilpasse seg det “stresset” den befinner seg under.

Alt som derfor “øker behovet for energi” eller “hemmer kroppens evne til å produsere energi», vil kunne føre til stress.

Dette betyr egentlig at det meste kan føre til stress, hvis det forstyrrer balansen mellom kroppens behov for, og kroppens evne til å supplere energi.

En gåtur i skogen kan bli stress, hvis du har glemt å pakke niste og ikke spiser på 5 timer (grunnet fallet i blodsukker).

Om et gitt stimuli blir stress eller ikke, avgjøres av kroppens evne til å supplere energi til det gitte stimuliet.

Hvis kroppen befinner seg i en “energimangel” over lengre tid (kronisk stress) vil kroppen begynne å aktivere mekanismer som fører til at den begynner å “konservere energien” den produserer.

Stress er et signal om at det er en manglende evne av kroppen til å forsyne den med energi, så naturligvis vil kroppen redusere bruken av energi for å tilpasse seg dette signalet.

På denne måten kan den overleve lengre.

Dette er måten kroppen tilpasser seg høye mengder stress.

Ja, denne tilpasningen vil gjøre at kroppen enklere kan “takle stress” bedre når det kommer neste gang, men det vil gå på bekostning av “høyere, energikrevende funksjoner” slik som kognitiv funksjon, immunfunksjon, fordøyelse og fertilitet.

På den andre siden, hvis den utsettes for tilstrekkelig med drivstoff og næringsstoffer, vil kroppen tilpasse seg ved å øke forbruket av energi, som vil føre til økt funksjon av ting som fordøyelse, immunforsvar, reparasjon, hjernefunksjon, fertilitet og godt humør.

Kroppen vil alltid tilpasse seg all slags stress, ved å promotere konserveringen av energi, fordi stress er et signal om at kroppen har en mangel på energi.

Dette er viktig å forstå hvis vi skal avgjøre om noen typer stress har en positiv eller negativ virkning.

Det kan absolutt være spesifikke virkninger av ulike typer «stressende stimuli», som kan være positive, men spørsmålet er om de veier opp for de negative, energikrevende konsekvensene?

Det er også viktig i dette bildet å forstå at alle typer stress “tømmer kroppens energetiske ressurser”, som vil si at stress akkumulerer.

Det vil si at om et type stimuli er “positivt” eller ikke, vil ha mye å si på kroppens evne til å supplere nok energi til å takle stimuliet.

Har kroppen en redusert energiforsyning, vil dette fremme en stresstilstand hvor kroppen konserverer energi, og nedregulerer “høyere funksjoner”.

Hormese / Tilpasning

Hormese er ideen om at å utsette kroppen for visse typer og mengder stress hjelper kroppen å tilpasse seg stress bedre(R).

Den “nedbrytningen” (skaden) stresset har på kroppen vil kroppen tilpasse seg ved å bygge seg opp sterkere.

«What doesn’t kill you makes you stronger?»

Hormese ideen daterer tilbake til 1950-tallet hvor den originalt ble brukt til å argumentere for at visse giftige substanser, slik som radioaktiv stråling og kvikksølv, hadde en positiv virkning på helsa, i veldig små mengder.

Dette var en måte for industrien å forsvare mengder giftstoffer som nå befant seg i miljøet vårt, slik som radioaktiv stråling etter bombetestinger (og faktiske bombinger).

Ray Peat skriver:

“Ideen at en liten mengde av noe skadelig er bra for deg var adoptert av petroleum-, kjemikalie- og kjernefysikk industrier og deres agenter i staten rundt 1950, og behandlet som et vitenskapelig konsept, med navnet “hormese”. Når offentligheten begynte å bekymre seg for den økte mengden radioaktivitet i miljøet grunnet atombombe eksplosjoner, begynte US-staten å aktivt undertrykke informasjon om den økende mengden ioniserende radioaktivitet i miljøet, men de var enda mer aktive i å promotere ideen om at “små mengder” radioaktivitet er harmløse og til og med gunstige.”

Siden det så har den hormetiske effekten blitt brukt til å forsvare eksponeringen til lave doser av sprøytemidler, tungmetaller som kvikksølv og arsen, toksiske elementer i vaksiner, kemoterapi, endotoksiner, antinæringsstoffer og til og med sigarettrøyk, ved å foreslå at små mengder av disse giftstoffene ikke er skadelig, men at de faktisk har en positiv virkning på kroppen på grunn av de tilpasningsmekanismene de aktiverer(R, R, R, R, R, R, R).

Den “hormetiske kurven” ble utviklet:

kilde

Ideen var at i veldig små doser vil dette “stresset” som giftstoffet skapte, ha en positiv virkning (the hormetic zone), før de positive virkningene ville bli mer og mer skadelig etterhvert som stimuliet økes.

Denne ideen har utviklet seg og i moderne tid har det blitt til at alt som skaper stress, har denne virkningen på kroppen.

Altså at det vil være et punkt hvor en viss mengde av et hvilket som helst stimuli, vil skape et «hormetisk», positivt stress på kroppen.

Men hvis man aktiverer denne responsen for mye, vil det gå over til å bli negativt stress.

Ut fra dette perspektivet blir det foreslått at “fordelene” med ting som trening, ketogent kosthold, kalorirestriksjon, sollys, kulde og varmeeksponering, og til og med fra essensielle næringsstoffer som vann, vitaminer og mineraler er grunnet det “hormetiske stresset” de forårsaker(R, R, R, R, R, R, R, R).

Dette kan virke logisk på overflaten – kroppen blir sterkere ved å utsette den for stress – men det mangler den viktige “bioenergetiske” forståelsen av hvordan celler i kroppen faktisk tilpasser seg stress.

Med denne forståelsen av den hormetiske ideen, ønsker jeg å gå gjennom et par av de mest populære hormetiske tilpasningsmekanismene, før vi ser mer nøye på hva som faktisk fører til at disse mekanismene aktiveres.

Autofagi

Autofagi er muligens den mest populære av de ulike tilpasningsmekanismene.

Dette er mekanismen som mange bruker for å argumentere for fordelene ved spesielt fasting og et ketogent kosthold.

Definisjon fra Det Store Medisinske Leksikon: 

“Autofagi er en samlebetegnelse for prosesser hvor celler pakker inn og fordøyer deler av sitt eget innhold (cytoplasma). Materialet brytes ned til små molekyler som senere kan resirkuleres av cellen selv eller av organismen. Autofagi er derfor en viktig forsvarsmekanisme i kroppen ved langvarig sult.”

Så autofagi aktiveres når cellen trenger å bryte ned skadet eller ødelagt materiale, for å resirkulere det til nytt materiale cellen kan bruke.

Når man leser den definisjonen kan man tenke at dette er en prosess man ønsker å aktivere mye av, men det viktige å forstå er at dette er en mekanisme som aktiveres i stresstilstander:

“Autofagi er en katabolsk prosess siktet mot å resirkulere cellulære komponenter og skadde organeller i en respons til ulike tilstander av stress, slik som næringsdeprivasjon, viral infeksjon og gentoksisk stress. En voksende mengde bevis de siste årene argumenterer for at oksidativt stress er det konvergerende punktet av disse stimuliene, med reaktive oksygenforbindelser (ROS)… blant hoved intracellulære signal transduserere som opprettholder autofagi.”(R)

Så vi ser økt autofagi under næringsdeprivasjon(fasting), men betyr dette at næringsdeprivasjon er bra?

Et annet poeng her er at autofagi aktiveres som en respons til økte mengder reaktive oksygenforbindelser, også kjent som «frie radikaler«.…

Hvorfor dette er viktig kommer jeg tilbake til snart.

Mitokondriell biogenese

Mitokondriell biogenese er en annen mekanisme som ofte blir hauset frem som en anti-aging, hormetisk respons.

Slik som navnet tilsier er dette en mekanisme som fører til økt produksjon av mitokondrier, så det er jo ikke rart man tenker at dette er bra.

Mitokondrie hjelper cellen med å produsere energi og fungerer som “motoren” til cellen.

Det gir jo logisk mening at flere motorer vil føre til bedre funksjon.

Vel…

“…induksjonen av mitokondriell biogenese i respons til ulike stress gjennom PGC-1a signalisering… kan etterhvert bli maladaptive og skadelige til cellen, som vist av cardiomyopati observert i musemodeller… Akkumulering av abnormal proliferert mitokondria er et karakteristisk trekk av mitokondriell myopati… hvorav økt mitokondriell biogenese har blitt observert i hjertet til diabeteske dyremodeller.”(R)

Mitokondriell biogenese er ikke i seg selv et tegn på noe positivt.

Det kan være et symptom på et høyt nivå av stress.

Konteksten er alltid viktig, som vi snart skal se!

Heat shock proteiner

Aktiveringen av heat shock proteiner er en annen mekanisme som ofte blir dratt frem som noe positivt ved å f.eks drive med isbading og badstue.

Så hva er det disse proteinene egentlig gjør?

“Heat Shock proteiner (HSP) er… viktig for celler til å takle ulikt stress. I respons til stress, slik som varme, hypoxi, oksidativt stress, DNA skade, eller akkumulering av feilbrettede proteiner, trigger heat shock responsen (HSR) raskt oppreguleringen av flere HSPs til å hjelpe det uordnede cellulære miljøet og proteostase, som restaurerer cellestruktur og cellulær metabolisme.”(R)

For å si det på en enkel måte; hvis det oppstår stress av visse typer vil disse proteinene bli aktivert for å ordne opp i skaden som har blitt gjort av dette stresset; mer spesifikt; “brette om” proteinstruktur som har blitt “brettet” på en feil måte grunnet skade.

Så det å ha et velfungerende heat shock protein system er veldig nyttig i tilstander hvor cellen opplever stress, og opplever skade på proteiner grunnet dette stresset. 

Det hjelper cellen å overleve fremfor å dø.

Spørsmålet er dog om dette betyr at HSP er en respons vi burde aktivere hvis vi ønsker optimal funksjon av cellene våre?

Hvis aktiveringen av HSP skjer i tilstander når cellen har blitt skadet?

Burde vi ikke heller unngå skaden som oppstod i første omgang?

Svekket funksjon av HSP er observert i mange sykdomstilstander, men det er også observert en “overaktivering” av HSP i mange av de samme tilstandene.

“I mange maligniteter, er HSP’er ofte overuttrykt og linket med dårlig prognose, inkludert lungekreft, tarmkreft, brystkreft, glioblastom, PCs, osv. HSP’er har blitt rapportert å assosiere med kreftcelleproliferering, metastase og invasjon. Dermed er HSP’er effektive biomarkører for kreftterapi.”(R)

Så man har blant annet sett Heat Shock Proteiner være assosiert med veksten og invasjonen av kreftceller…

Kontekst!

Termogenese (Uncoupling)

Termogenese er også en prosess som hormetikere ofte nevner som noe positivt.

Definisjon fra “Det Store Norske Leksikon”:

“Termogenese er en prosess som bare produserer varme fra næringsstoffer uten at ATP blir produsert. Dette skjer ved at celleåndingens tre prosesser – glykolysen, pyruvatoksidasjon og sitronsyresyklus – går som normalt. Elektroner leveres til elektrontransportkjeden og det genereres en protongradient. Men istedenfor at protonene fraktes gjennom ATP-syntasen for dannelse av ATP, transporteres protonene via en protonkanal kalt UCP-1 (for uncoupling protein 1, også kalt termogenin) tilbake til mitokondrienes indre rom (matriks). Protonene fraktes da tilbake til matriks med sin protongradient og denne transporten frigir protonenes bevegelsesenergi som varme.”

For å forklare på en forenklet måte; termogenese er en prosess hvor i stedet for at drivstoff(protoner fra glukose- eller fettmolekyler) blir brukt til å produsere ATP (biologisk energi cellen kan bruke) så blir energien frigjort som varme.

Det positive med dette er at hvis du har en overflod av protoner, så kan du bruke dem til å produsere varme.

Det negative kan være at du får en redusert produksjon av ATP.

Dette vil igjen komme veldig an på konteksten denne mekanismen aktiveres i!

Dette er en forsvarsmekanisme for å dempe produksjonen av frie radikaler. 

Som vi snart skal se, så er dette en veldig nyttig tilpasningsmekanisme i mange sammenhenger, men det er veldig viktig å se i hvilken kontekst det blir aktivert.

Reaktive Oksygenforbindelser (ROS) og Tilpasning

Reaktive oksygenforbindelser (ROS), også kjent som “frie radikaler”, er veldig “reaktive” molekyler som produseres som en del av normal energiproduksjon i cellene våre.

Produksjonen av ROS er økt under stress og oppstår også som et direkte resultat av skadende faktorer som stråling og lipidperoksidasjon.

ROS har i lang tid blitt sett på som kun skadelige, ettersom disse molekylene i hovedsak fører til skade på celler.

De vil kunne ha en skadende virkning på cellens proteiner, lipider, og DNA som kan føre til celledød, og denne prosessen er en viktig del av sykdomsbilde til alle kroniske lidelser.

For å motvirke denne skadelige virkningen til ROS har du en rekke ulike antioksidanter.

Hvis det oppstår en for høy mengde ROS i forhold til antioksidanter fører det til det som kalles for “oksidativt stress”.

Det er til og med en teori som kalles “Free Radical Theory of Aging” som hevder at det er disse frie radikalene som står ansvarlig for de fleste sykdommer og aldringsprosessen i seg selv.

I senere tid har det dog vist seg at disse molekylene også fungerer som “signalmolekyler” og er nødvendig for mange av tilpasningsmekanismene til cellen, slik som “uncoupling”, “autofagi” og “mitokondriell biogenese”, i tillegg til aktiveringen av “heat shock”-proteiner, apoptose, JNK og fler.

For å si det på en enkel måte; disse “hormetiske” mekanismene aktiveres som et resultat av en overflod av ROS, og er til stede for å takle denne overfloden; ettersom ROS kan være skadelige hvis de ikke blir tatt hånd om på riktig måte.

Den hormetiske ideen handler om å sette kroppen i ulike former for stress, for å aktivere disse prosessene.

Det skal sies at det er mange sykdommer som er knyttet til en svekket funksjon av disse mekanismene.

Det er f.eks en rekke studier som viser at en reduksjon eller svekket evne til å utøve autofagi spiller en rolle i sykdommer som overvekt, nevrodegenerative sykdommer som Parkinson’s og Alzheimer’s, revmatoid artritt, kreft og flere degenerative lidelser(R, R, R, R, R, R, R, R, R).

Lavere nivåer av “uncoupling” er assosiert med redusert livstid(R).

Det er nok ut fra slike funn at ideen om å stimulere og fremme disse tilpasningsmekanismene, vil hjelpe med å helbrede disse lidelsene, og generelt fremme helse og redusere aldringsprosessen.

Så hele «hormese» ideen baserer seg på at det å å aktivere tilpasningsmekanismer, hovedsakelig gjennom en økt produksjon av ROS, er bra for oss.

Men som nevnt, så er overproduksjon av ROS, og medfølgende oksidativt stress innblandet i så og si alle kroniske sykdomsbilder (R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R, R).

Hvis man ser en manglende evne av cellene til å aktivere disse tilpasningsmekanismene, virker det heller ikke så logisk å skulle tvinge dem frem ved å utsette cellene for mer stress?

For å utforske dette enda mer, må vi gå dypere og se nærmere i hvilke kontekster høye mengder ROS produseres.

Høy ROS produksjon i en høy energetisk tilstand.

Så vi har etablert at disse signalmolekylene, ROS, blir produsert som en del av normal energiproduksjon i cellen.

Den første situasjonen hvor ROS blir produsert over “normale” nivåer vil være i en tilstand av høy energiproduksjon, hvor celler produserer ATP i en hyppig fart.

Etterhvert som ATP-nivåer øker i forhold til ADP, bygges det seg opp elektroner i mitokondriet, som fører til økt produksjon av ROS.

De høye nivåene av ROS signaliserer til cellen om å sette i gang prosesser som termogenese, autofagi og mitokondriell biogenese som videre fremmer vår kapasitet for energiproduksjon og hjelper cellen med å reparere seg selv.

I denne konteksten er disse prosessene med på å bidra til cellens helse.

“Uncoupling”-proteiner blir aktivert for å redusere produksjonen av frie radikaler, og setter en demper på produksjonen av ATP.

De gjør dette ved å rett og slett bruke noen av de overflødige elektronene til å produsere varme, fremfor å bruke dem til å produsere ATP.

Siden cellen befinner seg i en “høy energetisk tilstand” er dette ikke noe problem, og varmen er nyttig for å holde kroppstemperaturen (og derfor homeostase) oppe.

Den høye tilstedeværelsen av ATP og CO2 (et resultat av en vellykket energiproduksjon av typen oksidativ fosforylasjon) vil også være beskyttende mot ROS og vil dermed unngå “oksidativt stress”. 

CO2 er en viktig beskyttende brikke i dette bildet. 

CO2 fungerer som en antioksidant, som nøytraliserer ROS, så de ikke får gjort noe skade(R, R, R).

CO2 hjelper også cellen med å ta opp oksygen i en hyppigere fart – gjennom «Bohr-effekten» — som fører til videre økt energiproduksjon(R).

CO2 er også en “vasodilator” som vil si at det utvider blodårene, og fører til mer effektiv blodflyt.

Konklusjon: Er det en høy produksjon av energi, vil det ikke være noe problem for cellen å takle en overflod av ROS, og disse tilpasningsmekanismene er til stor hjelp for å ta hånd om disse reaktive molekylene.

Interessant nok har studier vist at T3 – det aktive stoffskfiftehormonet som er forbundet med en høy energiproduksjon i kroppen – vil aktivere uncoupling, autofagi og mitokondriell biogenese, samtidig som det øker produksjonen av ATP og reduserer oksidativt stress (R, R, R, R, R, R, R).

Det vil si at du kan få en økt uttrykkelse av disse tilpasningsmekanismene ved å jobbe med å fremme metabolismen din, fremfor å stresse den!

På den andre siden har man økt produksjon av ROS grunnet en “lav energetisk tilstand”, eller rettere sagt; en stresstilstand.

Høy ROS produksjon i en lav energetisk tilstand

Store mengder ROS kan også produseres når cellen er utsatt for stress og/eller har lav produksjon av energi. 

ROS kan i denne sammenhengen bli produsert av mange grunner.

Det kan være direkte skadelige virkninger på cellen fra ting som stråling, giftstoffer eller lipidperoksidasjon (flerumettet fett), eller det kan være en hemming av energiproduksjonen i cellen fra faktorer som endotoksin, nitrogenoksid, flerumettet fett, resveratrol, hypoksi(mangel på oksygen), overflødig melkesyre eller høye nivåer FADH2 i forhold til NADH.

Økt produksjon av FADH2 oppstår under “beta-oksidasjon”, hvor man bruker fettsyrer til å produsere energi, som oppstår hvis man spiser lavkarbo/keto, eller driver med fasting.

Økt beta-oksidasjon skjer gjennom signalene fra stresshormoner som glukagon, adrenalin, veksthormon eller kortisol, og er et standard tegn på “stress”.

Beta-oksidasjon, grunnet økte mengder FADH2, skaper høyere nivåer av ROS enn normal glukoseoksidasjon(R, R, R).

I denne prosessen vil cellen heller ikke produsere CO2, som fungerer som en viktig antioksidant, vasodilator og fremmer av respirasjon, og dermed er en viktig hjelp til ROS problemet.

Hvis du lider av en kronisk stresstilstand karakterisert av høye nivåer av stresshormoner, vil store deler av cellene i kroppen din produsere energi på denne måten. 

Dette gjelder de fleste med en “kronisk sykdom” av et eller annet slag også.

I en slik tilstand, hvor cellen har en svekket evne til å produsere energi, grunnet økt fettforbrenning(stress) og/eller tilstedeværelsen av andre skadelige giftstoffer, vil det være høye mengder ROS som cellen er nødt til å tilpasse seg.

ROS produsert i en slik sammenheng, vil aktivere mange av de samme tilpasningsmekanismene som uncoupling, mitokondriell biogenese og autofagi, som hjelper organismen å tilpasse seg denne store mengden ROS. 

Men i denne sammenhengen vil cellulær energi være lav, grunnet hemmet funksjon av energiproduksjonen.

Dette utsetter cellen for skade fra de frie radikalene, i tillegg til at det aktiverer stresshormoner (som kortisol og adrenalin) for å øke tilgjengeligheten av drivstoff, så cellene kan produsere energi.

I denne tilstanden vil også “uncoupling” aktiveres, som videre fører til en svekket evne av cellen til å faktisk omdanne drivstoffet til ATP, gjennom normal oksidativ fosforylasjon.

Uncoupling er ikke et problem, hvis cellen er i en “høy energetisk tilstand”, men hvis kroppen er i en tilstand hvor den egentlig trenger å produsere mer energi (ATP) vil aktivering av uncoupling videre hemme denne prosessen, fordi uncoupling proteinene bruker elektroner til å produsere varme, i stedet for at de blir brukt til å produsere ATP.

Denne tilstanden hvor cellen ikke klarer å omdanne drivstoff (glukose) til ATP gjennom oksidativ fosforylasjon fører til en opphopning av elektroner i cellen.

For å tilpasse seg dette problemet aktiverer cellen “glykolyse”, en mer simpel og primitiv energiproduksjon hvor endeproduktet er melkesyre.

Det er også denne måten å produsere energi på, man ser i kreftceller, kjent som “Warburg effekten”.

Det høye nivået med stresshormoner i en slik tilstand vil over tid hemme stoffskiftet, immunsystemet, fordøyelsessystemet og generelt hele organismens funksjon og struktur. 

Det er derfor viktig å se alt i en større kontekst når du ser f.eks aktiveringen av autofagi eller uncoupling.

Aktiveres disse tilpasningsmekanismene fordi kroppen befinner seg i et enormt stress, eller er det fordi kroppen produserer energi i en hyppig fart?

Når man har sett nærmere på ulike sykdomstilstander har det blitt vist f.eks at produksjonen av ROS uten tilstrekkelig ATP produksjon, er ansvarlig for bla. nevrodegenerative lidelser(R, R).

Det er også vist at iskemi, nevronskade og nekrose er forårsaket av høye mengder ROS i kombinasjon med lave nivåer av ATP(R, R, R).

Det samme gjelder aldring, hypoksi (oksygenmangel) og insulinresistens(R, R, R, R, R, R, R).

Så selv om økt produksjon av ROS, aktiverer visse tilpasningsmekanismer som vi ser er viktige for optimal kroppsfunksjon, er vi nødt til å se mer nøye på hva som fører til den økte produksjonen av frie radikaler (og dermed økt aktivering av ting som autofagi).

Konklusjon

Så hormese er ideen om at en viss mengde stress av ulike typer; fasting, keto, isbading, trening, badstue; vil aktivere visse tilpasningsmekanismer som autofagi, termogenese(uncoupling), mitokondriell biogenese, heat shock proteiner osv, og at disse mekanismene har en helbredende virkning og hjelper kroppen med å takle stress bedre i fremtiden.

Da er jo et spørsmål man kan stille; hvor mye er for mye?

Når vet man om stresset har en “hormetisk virkning” og hvordan vet man om det har blitt for mye stress, og virkningen er mer skadelig?

Ideen om at “stress er akkumulativt”, slik som jeg la frem i starten av dette innlegget, er jo et argument som fort får det hormetiske argumentet til å ramle sammen.

Hvordan skal man kunne kalkulere alle de ulike “stressagentene” man har i livet sitt, for å forstå “hvor mye stress” man skal aktivere for å få den “hormetiske virkningen”?

Disse tilpasningsmekanismene er utrolig viktig for optimal kroppsfunksjon, så det er ikke rart at dysfunksjon av mange av disse tilpasningsmekanismene er implisert i sykdom.

Som vi har lært så kan disse tilpasningsmekanismene enten være et symptom på høy energiproduksjon eller et symptom på en stressaktivering i kombinasjon med lav energiproduksjon.

Så selv om disse tilpasningsmekanismene er viktig, og selv om en dysfunksjon av dem er innblandet i sykdom, betyr dette at vi burde tvinge frem aktivering av disse prosessene for å helbrede sykdommen og fremme vår egen helse?

For å forklare hvorfor det kanskje ikke er så lurt, la meg prøve meg på en analogi.

La oss se på disse tilpasningsmekanismene; autofagi, uncoupling, heat shock proteiner; som brannmenn.

Brannmenn er utrolig nyttig å ha når man bor i en by, stor eller liten.

Skulle det oppstå en brann (overflod av ROS) er det helt supert å ha en gjeng friske og raske brannmenn som er klar til å gjøre jobben sin og få slukket den brannen.

MEN, det betyr ikke at vi ønsker å starte en rekke branner, for at disse brannmenene skal “aktiveres” og ha noe å gjøre. 

De er utrolig nyttige i stressende situasjoner, men de er ikke noe vi ønsker å aktivere, bare for å aktivere.

Det er selvfølgelig bedre med en slik mekanisme tilstede, fremfor ingen mekanisme, men det betyr ikke at å fremme disse mekanismene er sunt for organismen.

Som nevnt, vil også disse mekanismene aktiveres av det aktive stoffskiftehormonet T3, altså i en tilstand av høy energiproduksjon! 

Det å derfor fremme disse mekanismene gjennom å fremme et godt stoffskifte vil derfor være en mer smart strategi fremfor å utsette kroppen sin for stress for å aktivere dem.

Stress som potensielt fører til skade, som er grunnen til at mange av disse mekanismene blir aktivert.

Da virker en mer logisk fremgangsmåte å unngå skaden fra stresset, og heller fremme kroppens energiproduksjon ved å minimere unødvendig stress og fremme stoffskiftet.

Sier jeg at man aldri burde isbade, gjøre badstue, faste eller lignende?

Nei, det sier jeg ikke.

Det er spesifikke virkninger av disse inngrepene som kan være nyttige.

Man er bare nødt til å se alt i konteksten man befinner seg i, og avgjøre om de spesifikke virkningene veier opp for det det koster ressursmessig av kroppen å utføre inngrepet.

Hvis du sliter med en sykdomstilstand, som vil si at kroppen din mest sannsynlig lider av høye mengder stress, så er ikke inngrep som skaper stress nødvendigvis en lur strategi for å… redusere stresset og fikse problemet.

Jeg føler i disse tider at jeg ikke kjenner så mange som trenger MER stress i livet sitt!