Spis mindre + Tren mer = Metabolsk katastrofe

Introduksjon

Overvekt har nærmest blitt den nye normalen.

Vi har blitt fortalt siden 70-tallet at overvekten handler om at vi spiser for mye og trener for lite. At denne lidelsen handler i bunn og grunn om en manglende viljestyrke, og at de overvektige simpelthen er nødt til å ta seg sammen og slutte å spise så mye mat.

“Det er absolutt ikke noe galt med maten du spiser, eller hva slags type mat du spiser, det handler bare om å ikke spise for mye.”

Å spise mindre kalorier enn man forbrenner. Dette er basic fysikk.

Når man putter energi inn i et system, så kan ikke den energien bare fordufte, den er nødt til å havne et sted.

Dette er jo veldig logisk, på en måte, men det er fortsatt noen hull i denne modellen.

F.eks hvorfor er det slik at disse overvektige som inntar så mye energi, veldig ofte føler seg slappe og som om “de har lite energi”?

Hvorfor er det kun fåtallet som klarer å holde seg til et kosthold som fokuserer på å kutte kalorier? 

Hvorfor er det så vanskelig å holde vekten nede etter man har mistet den?

Alle disse spørsmålene skal jeg svare på i dette innlegget. 

Jeg tror nemlig kalorirestriksjon er en oppskrift på en metabolsk katastrofe, som etterlater kroppen din i en verre tilstand enn den var før man startet med denne selvtorturen.

For å komme i gang, la oss først etablere hva kalorier faktisk er.

Hva er kalorier?

Kalorier er en måleenhet på hvor mye varmeenergi det befinner seg i noe.

Definisjonen på én kalori er: “den mengden energi det kreves for å øke temperaturen til et gram vann, med én grad”. 

I sammenhengen med kosthold og ernæring snakker vi om kilokalorier (kcal), som da er mengden energi det kreves for å øke temperaturen til et kilo vann, med én grad.

Dette er en måleenhet som ser ut til å stamme tilbake til tidlig 1700-tallet (R), og var opprinnelig noe som ble brukt for å måle effektiviteten til dampmaskiner. 

På slutten av 1800-tallet var det en forsker ved navn Wilbur Olin Attwater som begynte å bruke denne måleenheten for å måle mengden varmeenergi som befant seg i ulik type mat.

For å finne ut hvor mange kalorier det befant seg i en type mat, plasserte han maten i noe som kalles et “kalorimeter”. 

Dette kalorimeteret brant opp maten, og målte hvor mye varmen fra maten klarte å varme opp en viss mengde vann. 

Man fikk altså en aning om hvor mye varmeenergi det befinner seg i en type mat.

(Calor er det latinske ordet for “varme”)

Attwater begynte å bruke kalorimeteret for å se hvor mange kalorier det befant seg i forskjellige typer mat.

En av hans store oppfinnelsen var “Atwater systemet” som er et system vi fortsatt bruker den dag i dag for å regne ut kalorier i en type mat.

Atwater brukte kalorimeteret for å danne en gjennomsnittsmåling på mengden kalorier i ett gram fett, karbohydrat, protein og alkohol.

Gjennomsnittlig finnes det:

4 kcal i ett gram karbohydrat

4 kcal i ett gram protein

9 kcal i ett gram fett

7 kcal i ett gram alkohol

Med denne formelen kunne man se på mengden av de ulike makronæringsstoffene (karbohydrater, fett, protein og alkohol) som finnes i en type mat, og dermed regne ut hvor mange kalorier kroppen får tilført gjennom maten. 

Dette systemet er det som fortsatt blir brukt av matindustrien i dag for å beregne hvor mange kalorier det finnes i maten de selger.

Hvis Atwater var den som gjorde kalorien kjent for amerikansk ernæringsvitenskap, var “Lulu Hunt Peters” kvinnen som populariserte kalorier til den amerikanske befolkningen.

Hun hadde en medisinsk utdannelse og var selv overvektig.

Etter hennes suksess med å miste vekt ved å fokusere på å telle kalorier, ble hun overbevist om at det å være nøye med mengden kalorier man får i seg, var nøkkelen til å gå ned i vekt.

Hun var med på å skrive boken “Diet and Health” som hun er mest kjent for, hvor hun insisterer på at folk må begynne å endre hele bildet de har av mat om til kalorier.

Hun fremmet noe som man kan se på som starten av “kaloriregnestykket” (som jeg snart kommer tilbake til), og hennes mantra var at hvis man visste akkurat hvor mange kalorier som fantes i maten man spiste, så ville man enkelt kunne kvitte seg med kiloene.

“Diet and Health” var en bestselger, og kan sees på som den første bestselgende boken om ernæring, med et salg på over 2 millioner eksemplarer.

Hennes fremgangsmåte fikk vektnedgang til å virke vitenskapelig og feilfri.

Den ble adoptert av de fleste innen ernæring, og har nå klart å bli en sterkt integrert del av kulturen vår.

Den har blitt videreført fra generasjon til generasjon uten at man stiller spørsmål til den, og er derfor bare blitt en del av den allmenne sannheten.

“Spis færre kalorier enn du forbrenner; en vitenskapelig, simpel og praktisk løsning til problemet av overvekt.”

Denne formelen kjennes også som kaloriregnestykket

Kaloriregnestykket

Kalorier er altså en måleenhet for hvor mye varmeenergi det befinner seg i noe. 

For å måle hvor mange kalorier det finnes i noe, bruker man som nevnt et kalorimeter man plasserer en type mat i. 

Kalorimeteret brenner opp maten, og måler mengden varme (energi) maten gir fra seg.

Fettlageret vårt er et energilager, og kroppen bruker fett som en kilde til energi.

Ut fra denne informasjonen oppstod kaloriregnestykket. 

Det ser slik ut:

Fett på kroppen = kalorier inn minus kalorier ut.

Hypotesen går altså slik: Det som avgjør hvor mye kroppsfett du legger på deg er mengden kalorier du får i deg, minus mengden kalorier kroppen bruker.

Hvis du får i deg flere kalorier enn du forbrenner, vil kroppen lagre de resterende kaloriene du ikke bruker, og du vil gå opp i vekt. 

Hvis du får i deg færre kalorier enn det kroppen bruker, vil kroppen forbrenne de resterende kaloriene den trenger fra ditt kroppsfett og du vil gå ned i vekt.

Dette er kaloriregnestykket.

Denne logiske konklusjonen har ført til ideen om at overvekt kun handler om at man spiser mer energi, enn man forbrenner. 

Løsningen på dette er jo enkel;

“Du trenger bare å spise mindre og trene mer!”

Dette har også igjen ført til en annen idé, som de store matselskapene har digget å fokusere på; det har ikke noe å si HVA du spiser, så lenge du får i deg mindre enn du forbrenner.

Fordi…

En kalori er jo bare en kalori?

Jeg husker en venn av meg som var medisinstudent fortalte meg et interessant eksperiment en av lærerne hans hadde utført.

Han hadde kuttet mengden kalorier han spiste betraktelig, samtidig som han hadde spist et kosthold som kun bestod av potetgull.

Hans mål var å bevise for sine studenter at det ikke hadde så mye å si hva du spiste; så lenge du kutter kalorier, vil du gå ned i vekt!

Han fikk til det han ønsket, og gikk ned flere kilo ved å bare spise potetgull i en måned.

Mitt argument er ikke at å kutte kalorier ikke vil føre til vektnedgang, mitt argument er at dette er en kortsiktig løsning som kommer med veldig ugunstige bivirkninger på sikt.

Jeg legger frem dette eksempelet for det er jo litt det vi har blitt lurt til å tro; at “en kalori bare er en kalori”, om den kommer fra kjøtt, cola eller brokkoli.

Om den kommer fra fett, karbohydrater eller protein.

At den potensielle energien som befinner seg i disse matvarene og makronæringsstoffene blir utnyttet på helt lik måte av kroppen.

Potensiell energi – eller drivstoff – er et viktig ord i denne sammenhengen. 

Hvorvidt drivstoffet vil bli omdannet til energi som kroppen vår kan bruke, avhenger av mange ulike faktorer.

Vi er derfor nødt til å gjøre en forskjell på…

Drivstoff vs. Biologisk energi

Den store feilen vi gjør når vi tenker “kalori inn/kalori ut” er at vi ikke skiller på drivstoff som cellen kan bruke til å produsere energi og den biologiske energien cellen har produsert, og som den bruker til å utføre sine funksjoner.

Vi tenker at så lenge vi fyller på med drivstoff, så vil det “forbrennes”.

Litt som at det står en liten kis og skuffer all maten vi spiser inn i en vedovn, og at denne ovnen automatisk klarer å ekstrahere all den “potensielle energien” som befinner seg i drivstoffet.

Kroppen fungerer ikke helt slik.

Drivstoffet må først omdannes til biologisk energi som cellen kan bruke.

Denne biologiske energien er i form av et molekyl som kalles adenosin trifosfat (ATP).

Du kan se på ATP på som kroppens “energivaluta”.

ATP er altså det alle cellene bruker når de trenger energi!

For at drivstoffet skal omdannes til ATP må det gjennom en veldig komplisert tre-stegs prosess i motoren til cellen, som kalles for “mitokondria”.

Disse prosessene er glykolyse, krebssyklusen og elektrontransportkjeden.

Hele denne prosessen kan også kalles “cellulær respirasjon” og det er gjennom denne prosessen hvor drivstoff (glukose) blir omdannet til ATP.

(OBS: I denne sammenhengen snakker jeg om når cellen bruker glukose som drivstoff, ettersom dette er den optimale måten å produsere energi på. Du får lese mer om “betaoksidasjon” her, hvis du vil vite mer om hvordan cellen bruker fettsyrer til å produsere energi)

I denne prosessen spalter enzymer hydrogenatomer fra glukosemolekylet, som brukes til å produsere ATP.

Endeproduktet av denne prosessen (hvis den lykkes!) er en rekke ATP-molekyler, ett vannmolekyl og to CO2-molekyler.

For at enzymene skal funke, og spalte drivstoffet på en optimal måte, er det en rekke næringsstoffer (B-vitaminer, magnesium, jern og kobber for å nevne noen) som er nødt til å være til stede, i tillegg til oksygen.

Det er også veldig mange andre faktorer som kan påvirke denne prosessen, både positivt og negativt. Her er noen:

• Hvor godt fordøyelsessystemet ditt fungerer
• Mengden inflammasjon i kroppen
• Mengden stress i livet
• Den emosjonelle tilstanden du befinner deg i
• Mengder giftstoffer tilstede i kroppen
• Hvor skadet cellen/mitokondriene er
• Hvor mye sollys du blir utsatt for
• Hvor stimulert du er +++

Med andre ord, så kan man egentlig si at alt i miljøet ditt vil ha en innvirkning på denne prosessen.

Så selv om du putter drivstoff inn i motoren, er det ikke sikkert at motoren klarer å omdanne det drivstoffet til biologisk energi kroppen kan bruke!

Vi er ikke som en vedovn, hvor det bare er å kaste inn hva som helst, så vil det brenne ut fra mengden varmeenergi som finnes i det som blir kastet.

Cellulær respirasjon er en komplisert prosess som veldig enkelt kan slå feil.

Når det går feil, vil mindre av drivstoffet bli utnyttet, og mer av det vil lagres som energi.

Hvis man derimot har en motor som fungerer bra, kan man forbrenne store mengder energi uten at det lagres som fett!

Så det du prøver å si er at grunnen til at vi blir overvektige ikke nødvendigvis er at vi får i oss “for mye drivstoff”, men at motoren i cellene våre ikke klarer å benytte seg effektivt av drivstoffet som blir puttet inn?

Ja, nettopp!

Så godt at du følger med.

Hvis du derfor prøver å løse dette problemet ved å gi kroppen din mindre drivstoff, kan dette by på problemer…

Mindre inn = mindre ut

Hvis du er eller har vært overvektig, er det stor sannsynlighet for at du har prøvd å spise mindre og kanskje til og med trene mer.

Ut fra min egen observasjon av å høre på erfaringene til folk som har prøvd dette, ser jeg et temmelig likt handlingsforløp oppstå:

(Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet om du har opplevd det jeg beskriver her)

1. Man kutter kalorier og merker at man går ned i vekt
2. Vektnedgangen stopper etterhvert og man klør seg litt i hodet
3. Man kutter kaloriene enda mer og kjenner at vekten begynner å gå ned igjen
4. Vektnedgangen stopper plutselig igjen. Deretter er det to veier å gå: 1) Enten så fortsetter man å kutte kalorier til man nesten ikke spiser noen ting, eller 2) så gir man opp fordi kroppen skriker etter mat og livet har blitt helt miserabelt å leve.
5. Vekten begynner å gå opp igjen, og man går ofte mer opp i vekt enn det man tidligere var.

Så… Hva er det som fører til dette?

Hvorfor er det så forbanna vanskelig å holde vekten sin nede etter man har drevet med denne type diett?

La meg forklare. 

Vi blir fortalt at hvis vi kutter kalorier, slik at vi spiser mindre enn det vi forbrenner, så vil kroppen vår enkelt og greit bare forsyne seg av vårt kroppsfett for å gjøre opp for de tapte kaloriene vi ikke fikk gjennom maten.

Dette er ikke helt slik kroppen fungerer, i hvert fall ikke på lang sikt.

Se for deg for eksempel at kroppen din er vant til å forbrenne 2500 kcal om dagen.

Det er denne mengden energi kroppen din trenger for å gjøre alle sine viktige prosesser: hjerneaktivitet(kreativ tenking, minne, løse problemer osv.), immunaktivitet, fordøyelse, fertilitet (gjennom produksjon av kjønnshormoner), bygge muskler, reparere skadet vev, danne nye nervebaner og andre cellekomponenter, regulere følelser, produsere energi osv. 

Kroppen din bruker energi til mye mer enn å bare bevege seg, den bruker energi til ALLE prosessene som foregår inne i kroppen. 

La oss si at du blir fortalt av legen din at du er nødt til å gå ned i vekt, og måten du må gjøre det på er ved å kutte ned til 1500 kcal om dagen.

Teorien her er jo at kroppen da vil forbrenne 1500 kcal fra maten du spiser, og så vil den ta de resterende 1000 kcal den trenger fra sitt eget fettlager.

På den måten vil du gå ned 1000 kcal i din egen kroppsvekt hver dag.

“Jippi! Jeg gleder meg til å gå ned 1000 kcal med fett hver dag!” tenker du kanskje.

Vel… 

Når du kutter kaloriene oppfatter ikke kroppen dette som “åja, jeg må bare forbrenne de 1000 resterende kaloriene fra fettlageret, tralalalala…”. 

Den oppfatter det som; “OH SHIT, vi har ikke nok energi tilgjengelig!”

Du kan se på det slik at drivstoffet (glukose) du får i deg gjennom maten er et signal til kroppen om hvor mye energi som er tilgjengelig.

Når energi (glukose) ikke er like tilgjengelig, vil dette sette kroppen inn i en stresstilstand.

Dette fører til at kroppen bryter ned sine egne lagre for å produsere glukose, slik at vi ikke går tom for energi til vår dyrebare hjerne.

Dette fører også til at kroppen øker utskillelsen av fettsyrer, slik at flere celler kan bruke fett fremfor glukose, slik at glukosen blir konservert til hjernen.

Dette er kroppens reserveløsning når det kommer til å forbrenne energi. 

(Les mer om dette i blogginnlegget mitt “Blodsukker, stress og metabolismen”.

Det kan virke logisk å tenke at man burde fremme fettforbrenning for å kvitte seg med fett, men økt fettforbrenning i kroppen er et resultat av en økt mengde stresshormoner.

Dette er en av kortisol og adrenalin sin rolle i kroppen: å forsyne kroppen med nok energi når det ikke er mer tilgjengelig fra en ekstern kilde (maten du spiser).

Mangel på energi er et stress for kroppen, fordi uten energi så dør vi!

Denne stressresponsen er noe som fungerer veldig fint når den blir brukt i korte sprang, som hvis man er nødt til å løpe fra en bjørn, eller hvis mat ikke er tilgjengelig over en kort periode. 

Når vi derimot befinner oss i en konstant stresstilstand over flere uker eller måneder, fordi vi praktisk talt sulter oss selv, vil kroppen tilpasse seg.

Siden vi sender signaler til kroppen om at vi ikke har nok energi i miljøet vi befinner oss i, vil kroppen tilpasse seg dette ved å nedregulere mengden energi den bruker.

Dette er egentlig en veldig smart overlevelsesmetode: hvis energi ikke er like tilgjengelig i miljøet vi befinner oss i, er vi nødt til å bruke mindre energi.

En konsekvens av dette er at noen deler av systemet vil fungere dårligere enn vanlig…

Mindre energi = nedsatt funksjon…

La meg prøve meg på en analogi.

Se på kroppen din som en bank. En bank som både låner ut penger, men som også er helt avhengig at det kommer penger inn for å kunne holde bedriften ved like.

La oss si at det en dag slutter å komme penger inn i like stor grad som tidligere. 

Det kommer inn mindre ressurser enn vanlig (spise mindre).

Samtidig, dag etter dag, kommer det mennesker som tar ut store mengder med penger. Det er altså en større mengde ressurser som går ut (trene mer). 

Hvis banken får mindre inn enn den gir ut vil den bli nødt til å ta ut et lån fra sitt bankhvelv for å holde driften oppe.

Dette er noe som går fint en gang i blant, men hvis banken er konstant nødt til å hente penger fra sitt bankhvelv, forstår bankdirektøren at dette ikke er noe som er bærekraftig på lang sikt. Hans løsning, som enhver fornuftig bankdirektør ville gjort er å kutte kostnader på andre måter for å spare penger der han kan.

Han blir kanskje etterhvert nødt til å gi noen sparken, kjøpe inn billigere utstyr, selge firmabilen osv. Han vil prioritere de viktigste utgiftene, for å holde bedriften i live, fordi det viktigste er jo å holde seg i live!

På samme måte, når kroppen har en redusert mengde energi, vil kroppen prioritere de viktigste, livsnødvendige prosessene og nedprioritere andre “ikke like livsviktige” prosesser slik som immunaktivitet, fordøyelse, fertilitet, høy hjernekapasitet, godt humør, klar tenking o.l.

Så la oss si at du fortsetter å bare spise 1500 kcal i noen måneder, slik som legen din anbefalte.

Kroppen vil starte med å forsyne seg fra lageret sitt, og forbrenne mer fett… I en periode. Men hvis dette er signalet den får kronisk over lang tid vil kroppen nedregulere mengden energi den bruker – slik at den til slutt kun forbrenner 1500 kcal dagen

Kroppen vil ha nedregulert visse “høyere” funksjoner(fertilitet, immunitet, kognisjon o.l.) for å tilpasse seg en mangel på energi. 

Mange vil derfor etter litt tid på et lavkalorikosthold møte et platå, hvor vekten ikke går lengre ned. 

Dette er fordi kroppen har nedregulert stoffskiftet slik at du ikke trenger å bryte ned ditt eget vev for å produsere glukose, i like stor grad. 

Det betyr at hvis du ønsker å gå videre ned i vekt ved å følge denne modellen, blir du nødt til å kutte kaloriene dine enda mer ned, for eksempel til 1200 kcal.

Kroppen vil videre tilpasse seg dette ved å nedregulere stoffskiftet og det vil bare bli vanskeligere… og vanskeligere… for deg å gå ned i vekt.

Hvis du da gir opp og velger å gå tilbake til å spise en normal mengde kalorier vil kroppen raskt legge på seg vekten igjen (og mer!), ettersom den nå har et redusert stoffskifte, og vil ikke være like vant med å forbrenne den økte mengden energi.

Mange som går på et slikt strengt kosthold opplever også veldig ofte slapphet, kalde føtter og hender, svakt hår og/eller negler, menstruasjonsproblemer, muskeltretthet m.m. 

Dette er symptomer på lavt stoffskifte, også kalt “hypotyreose”.

Kroppen produserer ikke nok energi til å opprettholde optimal kroppsfunksjon.

Den har nedregulert mange viktige prosesser, for å spare energien til de mer kritiske prosessene.

Kroppen vil befinne seg i en tilstand hvor den sparer energi, fordi signalet den har fått i så lang tid er at energi ikke er tilgjengelig.

Når du prøver å sulte bort vekten din ved å bruke denne metoden, ender du opp med å kjempe mot kroppen din.

Det vil til slutt bli et spørsmål om viljestyrke, og viljestyrke er ikke noe vi har for evig.

Det går ikke an å basere en vedvarende livsstil på viljestyrke.

Du vil falle av til slutt, og da vil du sitte igjen med en massiv skyldfølelse i tillegg til nedsatt stoffskifte og generelt dårligere kroppsfunksjon.

Hmm… Har du noen studier som understreker dette?

Om jeg har!

Studiene som understreker dette

Studie 1

En studie ble utført på tre grupper rotter (R):

Gruppe 1: En gruppe rotter som spiste normalt.

Gruppe 2: En gruppe rotter som spiste mindre i en liten periode, for å gå ned i vekt (kalorirestriksjon).

Gruppe 3: En gruppe unge rotter som naturlig veide mindre, og spiste normalt.

De første 10 dagene spiste gruppe 2 mindre enn de andre.

Den tiende dagen fikk denne gruppen spise en normal mengde mat slik som de andre.

De fortsatte å spise normalt frem til studien var ferdig etter 35 dager. 

Hvem var det som la på seg mest? Hvis kaloriregnestykket stemmer, så ville jo den gruppen som spiste mindre i 10 dager, være den som la på seg minst.

Vel virkeligheten ser ikke ut til å fungere på den måten.

Den gruppen som spiste mindre i 10 dager, var den gruppen som endte opp med å legge på seg mest!

Konklusjon: Å spise mindre er verre enn å ikke gjøre noe som helst…

Studie 2

I en annen studie samlet forskere en gruppe mennesker som veide rundt 150 kg (R).

Deltakerne reduserte sitt inntak av kalorier over en periode slik at de gikk ned 50 kg og dermed veide rundt 100 kg.

Etter å ha sultet seg ned til 100 kilo ønsket forskerne å se på hva slags påvirkning dette hadde på stoffskiftet, altså kroppens behov for å produsere energi.

De samlet litt flere folk og delte deltakerne inn i tre grupper: 

Gruppe 1: En gruppe overvektige mennesker som veide 150 kilo.

Gruppe 2: Gruppen nevnt over, som tidligere hadde veid 150 kg, men som sultet seg ned til 100 kg.

Gruppe 3: En gruppe med normalvektige som veide mellom 65-70 kg, og som aldri hadde vært overvektige.

Så, hvem hadde den raskeste metabolismen? Hvem brukte mest energi?

Det er naturlig å tenke at de med mest kroppsvekt hadde et større energiforbruk enn resten, og at de som mistet 50 kg hadde et mindre forbruk. Vel…

Gruppe 1 (den tyngste gruppen) hadde et energiforbruk på 3651 kcal hver dag.

Gruppe 2 (de som hadde gått ned i vekt gjennom kalorirestriksjon) hadde et energiforbruk på 2171 kcal hver dag. 

Gruppe 3 (den letteste gruppen) hadde et energiforbruk på… 2280 kcal hver dag.

Gruppe 2, som hadde sultet seg og kvittet seg med 50 kg ved å bare redusere mengden kalorier de spiste, forbrente 109 kcal færre enn gruppen som veide 30 kg mindre enn dem.

De hadde et lavere stoffskifte enn de som veide 30 kg mindre enn dem! Dette er ganske sprøtt!

Konklusjon: Hvis du driver med kalorirestriksjon over tid, vil dette redusere metabolismen din!

Studie 3

En gruppe med forskere ønsket å se på hvordan overvektige og normalvektige kropper tilpasser seg en økt mengde kalorier. 

Studien hadde to grupper:

Gruppe 1: en gruppe som tidligere hadde vært overvektige, og som derfor mest sannsynlig hadde en redusert metabolisme.

Gruppe 2: en gruppe som var normalvektig, og ikke hadde vært overvektige tidligere, og som derfor mest sannsynlig hadde en normal metabolisme.

De matet begge gruppene 1000 kcal ekstra hver dag i 8 uker, som tilsvarer til sammen 56 000 kcal, som igjen tilsvarer 6,5 kg fett (R). 

Hvis kaloriregnestykket var så enkelt som at alle kalorier du inntar som er mer enn det kroppen forbrenner, vil kroppen legge på seg som fett, så burde jo de fleste av deltakerne legge på seg rundt 6,5 kilo med fett etter denne perioden?

Det var INGEN som la på seg i nærheten av 6,5 kg.

Det meste noen la på seg var halvparten av det.

Det minste noen la på seg var ingenting.

Hvordan er det mulig?

Hvordan kan 56 000 ekstra kalorier bare fordufte på denne måten?

En sunn kropp tilpasser seg dette ved å øke mengden energi den bruker. Ekstra kalorier blir ikke automatisk forvandlet til kroppsfett. 

Forskerne fant tre måter kroppen tilpasser seg et økt inntak av kalorier hos friske mennesker:

1. ved å øke mengden kalorier man forbrenner daglig
2. ved å øke mengden kalorier man forbrenner via fordøyelse
3. ved å øke mengden kalorier man forbrenner via ubevisst aktivitet

Det varierte veldig hos de ulike gruppene hvor mye deres forbrenning økte. Dette var deres respons til å spise 1000 kcal ekstra hver dag:

Gruppe 1 (tidligere overvektige): Forbrant gjennomsnittlig 170 færre kalorier.

Gruppe 2 (friske): Forbrant gjennomsnittlig 1308 flere kalorier.

Konklusjon: Hvis kroppen fungerer som den skal, vil den øke energibruken, og du vil ikke legge på deg overflødig kroppsvekt!

Minnesota Starvation Study

I dette eksperimentet som ble utført på 1940-tallet, ble en gruppe mannfolk plassert på et kosthold som inneholdt rundt 1600 kcal dagen, i 6 måneder.

Dette var gjennomsnittlig halvparten av det normale kaloriinntaket til denne gruppen.

Dette er flere kalorier enn det vi blir anbefalt av kostrådene våre i dag hvis vi ønsker å gå ned i vekt, som kan være ned til 1200 eller til og med 1000 kcal daglig.

Påvirkningen dette hadde på kroppen til deltakerne var veldig stor, men ikke på den gode måten.

De fleste tapte mye av vekten sin, men helsen deres måtte betale prisen. 

Mange opplevde anemi, slapphet, apati, ekstrem svakhet, sterk sult, irritasjon, kognitive vanskeligheter og ødem i beina.

Konklusjon: Selv om man mister vekt betyr ikke det automatisk at det er bra for helsen din.

Man ønsker jo å leve et liv som er behagelig å leve.

Målet med livet er jo ikke ene og alene å oppnå en optimal vekt?

The Biggest Loser

The Biggest Loser var et amerikansk realityshow som startet i 2004, hvor ekstremt overvektige mennesker skulle konkurrere med hverandre om å miste mest vekt.

Formelen de brukte var selvfølgelig å spise mindre og trene mer.

Disse menneskene gikk gjennom en helvetes periode på 30 uker, hvor de nærmest sultet seg selv, i tillegg til at de utsatte kroppen for ekstreme treningsøkter.

Som forventet, så mistet de mye vekt og noen mistet faktisk opp til 100 kg!

Men som de fleste av dem som har gjort noe lignende vet, så er det ikke det å miste vekta som er vanskelig… 

Det er å holde vekta nede som er utfordringen.

Så hvordan gikk det med disse deltakerne etter at TV-programmet var over?

Etter 6 år ble det utført en vitenskapelig oppfølgingsstudie for å se hvordan det gikk med disse menneskene, og for å finne ut om de hadde klart å holde vekta nede(R).

Vel… De fleste deltakerne hadde lagt på seg all vekten de tapte, og noen hadde til og med lagt på seg mer enn det de startet med.

Det var en deltaker som klarte å holde vekten nede, men den eneste måten han klarte dette på var ved å spise et kosthold som består av 800 kcal daglig…

Når forskerne så nærmere på hva som kunne forårsake dette oppdaget de at hvilestoffskiftet til alle deltakerne var betraktelig lavere enn det var før de startet konkurransen.

De konkluderer med at vektøkningen som kom etter programmet var ferdig, grunnet en redusert metabolisme.

Konklusjon: Mindre inn = mindre ut.

Hvis vi ser direkte på kalorirestriksjon sin virkning på stoffskifte, ser vi det samme?

Oh yes!

Kalorirestriksjon = Lav T3

Noen studier understreker at energitilgjengelighet er en avgjørende faktor for at kroppen skal produsere nok aktivt stoffskiftehormon (T3).

En studie ønsket å se på sammenhengen mellom energitilgjengelighet og stoffskifte blant kvinnelige atleter.

Deres konklusjon var at; “energimangel undertrykker reproduksjon og stoffskifte, men man kan kompensere for den ekstra energien disse atletene brukte, ved å tilføre denne energien gjennom kosten.”(R)

Hvis du dermed er en person som bruker veldig mye energi (slik som en atlet) vil du kunne opprettholde et godt stoffskifte, hvis du tilfører den ekstra energien du bruker i form av mat.

En annen studie ville se på hvordan kalorirestriksjon påvirket mengden sirkulerende stoffskiftehormon på overvektige mennesker(R).

Alle skulle gå på et kosthold med 800 kcal daglig, men delt i tre forskjellige typer kosthold;

(1) Et kosthold med 100% karbhoydrater

(2) Et kosthold med 20% protein og 80% protein (ingen karbohydrater)

(3) Et kosthold med 25% karbohydrat, 20% protein og 55% fett.

De skriver:

“Våre studier viser at karbohydrater i kostholdet er en viktig modulerer av serum T3 nivåer i mennesket. Serum T3 konsentrasjoner falt i deltakere som fikk et kosthold uten karbohydrater (800 kcal), hvorav ingen endring i serum T3 ble observert i samme deltakere når de fikk et kosthold som bare bestod av karbohydrater. Videre var serum T3 uendret til og med når deltakere bare inntok 50g karbohydrater på en dag(R)”

Kalorirestriksjon har også vist å direkte øke mengden kortisol, og vi vet at kortisol har en direkte dempende virkning på stoffskiftehormonene(R, R, R, R, R, R).

Disse forskerne konkluderer:

“Å begrense kalorier øker den totale produksjonen av kortisol, og det å følge med på kaloriinntak økte oppfattet stress(R).”

For alle som har gått på et slikt kosthold er det ingen nyhet at denne måten å spise på “øker mengden oppfattet stress”. 

Å måtte finne frem vekten hver gang du skal lage mat og beregne hvor mange kalorier det finnes i hvert måltid du spiser er en oppskrift på… stress.

Vi prøver hardere enn noen gang

En studie som har fulgt Amerikanernes “vekttapstrender” produserte en spennende statistikk. Mengden amerikanere over 20 år, som har prøvd å utføre et vekttap regime har økt fra 34.3% i 1999 til 42.2% i 2016(R).

I den samme perioden har forskere funnet en økning i vekt og vektøkning.

De skriver “Overvekt har økt i USA, samtidig som mange mennesker har gjort en innsats for å gå ned i vekt”.

Den mest vanlige vekttapsstrategien blant deltakerne var kalorirestriksjon, trening og økt inntak av vann. Fra 2005-2016 fant også forskerne et økt inntak av frukt, grønnsaker og salater, i tillegg til et redusert inntak av sukker…

Så folk prøver å kvitte seg med vekta si hardere enn noen gang, men fortsatt ser vi en økning av overvektige…

En annen studie så også på den gjennomsnittlige mengden av kalorier vi har inntatt per innbygger, i sammenheng med mengden overvektige som har dukket opp(R):

Så kaloriinntaket har holdt seg temmelig stødig, samtidig som mengden overvektige har stadig økt.

Kan vi fortsatt skylde på kaloriene?

Eller er det et annet problem på fære?

Kan det være at motoren i cellene våre har blitt ødelagt?

Overvekt; en mitokondriell lidelse?

To forskere, Danuta Wlodek og Michael Gonzales, la ut i 2003 en gjennomgang av den vitenskapelige litteraturen på overvekt(R).

De ønsket å se bort fra alle daværende teorier om hvorfor overvekt oppstod, og heller se hva den vitenskapelige litteraturen hadde å si.

Fra artikkelen:

“Vi begynte med denne motsigende informasjonen: i overvekt, flere kalorier er konsumert enn som blir brukt opp, som foreslår at overvektige mennesker burde ha overflødig energi. På den andre siden opplever overvektige mennesker fatigue(slapphet) og redusert fysisk ytelse som indikerer en svekket energimengde i kroppen.”

Dette er jo et veldig godt poeng… Overvektige mennesker, som vi sier har et «kalorioverskudd» – en tilstand av for mye energi – burde jo da også føle at de har mye energi?

De fortsetter:

“Resultatet av vårt arbeid viser en rekke metabolske hendelser som fører til overvekt. Den viktigste hendelsen er hemmingen av TCA syklusen (Krebs syklus) på steget “aconitase”. Det forstyrrer energimetabolisme og resulterer i en ATP-mangel samtidig som akkumulering av fett. Videre steg i utviklingen av overvekt er konsekvensene fra en svekket energitilgjengelighet: hemming av betaoksidasjon, leptinresistanse, økt appetitt og matinntak og svekket fysisk aktivitet.”

Det de med andre ord hevder er at det ikke er ens karakter som skaper den typiske fenotypen av den overvektige som overspiser og beveger seg for lite, det er en metabolsk tilstand som skaper denne late, overspisende “karakteren”. 

“Dermed viser vår teori at overvekt ikke er nødt til å være skapt av overspising og en slapp livsstil, men kan være resultatet av den “overvektige” endringen i metabolismen som tvinger folk til å overspise og lagre energi til å opprettholde metabolsk funksjon av cellene. Denne “overvektige” endringen er skapt av miljømessige faktorer som aktiverer en kronisk lav-grad inflammasjonsprosess i kroppen, som trekker en sammenheng mellom overvekt og miljøet i utviklingsland.”

Miljøet ditt er den avgjørende faktoren…

Det de legger frem er at overvekt handler om en lidelse som oppstår inne i hver enkelt celle i kroppen, hvor cellen sin evne til å omdanne drivstoff fra maten vi spiser, til biologisk energi som cellen kan bruke (ATP).

De har til og med en modell som viser dette tydelig:

Dette forklarer også hvorfor sykelig overvektige kan bli så fort sulten og overspise.

Kroppen deres har faktisk en mangel på energi! 

Motoren (mitokondrien) inne i cellen deres er ødelagt.

Når kroppen ikke får produsert energi, vil den sende signalet om at den trenger mer, som vil skape en økt utskillelse av sulthormoner.

Men dette blir jo bare en ond sirkel, fordi problemet er jo ikke at man ikke får nok mat, problemet er at motoren er ødelagt.

Så da spør du kanskje det rette spørsmålet; hvordan blir motoren inne i cellen ødelagt?

Vel det er mange faktorer i miljøet vårt som er med på å skape en svekket energimetabolisme inne i cellen vår. 

Mange av dem har jeg skrevet om i tidligere innlegg:

Hvorfor KETO ikke er optimalt

Lavt stoffskifte; den uventede lidelsen?

Flerumettet fett; essensielt eller giftig?

Østrogen: det kvinnelige hormonet eller sjokkhormonet?

Depresjon; en kjemisk ubalanse… eller?

Min overordnede teori er at dette er roten til alle helsemessige problemer vi står overfor i dag.

En svekket motor inne i cellen.

Det vil utarte seg i form av veldig mange forskjellige symptomer og «sykdommer», men den underliggende årsaken er den samme: Kroppen har ikke tilstrekkelig med energi til å opprettholde optimal funksjon.

Denne teorien har jeg lagt frem i et mer omfattende innlegg kalt “Blodsukker, stress og metabolismen”.

Konklusjon

Det siste spørsmålet i denne artikkelen blir da kanskje… Hvordan løser jeg dette problemet?

Dette er et stort spørsmål jeg jobber med å skrive en ebok om, og derfor ikke noe jeg kan svare på i en enkel konklusjon på slutten av et innlegg.

Det overordnede målet er å få opp metabolismen.

Man ønsker å sende signalet til kroppen om at den befinner seg i et miljø hvor den kan forbrenne energi i en hyppig fart, og ikke er nødt til å vende på hver krone for å sikre sin overlevelse.

Dessverre hvis metabolismen er dysfunksjonell, vil det ikke være så enkelt som å bare “spise mer” for å øke metabolismen igjen.

Du kan ha hemmet motorens funksjon, og den vil rett og slett ikke klare å omdanne drivstoffet til energi i en like hyppig fart.

Det er derfor kroppen legger det på seg som fett.

Har motoren vært hemmet i lang tid, betyr dette at kroppen har vært nødt til å lene seg på stresshormoner for å holde energien oppe og tilgjengelig.

Ray Peat skriver:

“The main idea is to increase the metabolic rate… And there are many ways to do it”.

Det å sakte øke mengden man spiser vil være behjelpelig.

Det å fokusere på mat som er lett for tarmen og fordøye, samtidig som det inneholder store mengder av de næringsstoffene kroppen trenger, kan være en annen idé.

Enkle karbohydrater vil hjelpe kroppen å få opp farten på ting, så det å få i seg det jevnt gjennom dagen er ikke dumt.

Å roe ned med kondisjonsstrening, og heller fokusere på styrketrening kan være lurt.

Kondisjonstrening vil veldig enkelt kunne være bensin på «kronisk-stressbålet» som representerer en tilstand av lavt stoffskifte.

Gi deg selv tid til å hvile.

Eliminer unødvendige stressmomenter i livet ditt.

Gjør ting du synes er stimulerende og gøy.

Hvis du ønsker personlig veiledning for å finne ut av dette, ta kontakt.